Resto du Coeur

Forrige søndag begynte jeg å jobbe på Resto du Coeur ("Hjerterestauranten"). Det er en organisasjon som ligner på Frelsesarmeen; hvor frivillige arbeider med å dele ut mat og klær til de som trenger det.

Hver søndag møtes vi på et stort, åpent gatehjørne ved Gare de l'Est, setter opp bord til forskjellige poster, og forbereder oss sammen med de som er på samme post som en selv. Som sagt er det en post hvor det blir delt ut klær, to poster med suppe, to poster med varmrett osv. Grunnen til at det er flere like poster, er for å dele inn de som kommer; mennene står i en kø, mens eldre, barn, handikappede og damene står i en annen. På søndag sto det pasta og omelett på manyen, og jeg sto og delte ut pasta på post sammen med fem andre damer. Jeg hadde snakket med ei av de som er ledere på forhånd, og hun hadde forberedt meg bra på hva jeg kunne komme til å oppleve, hvordan det vanligvis går for seg, hva som er viktig å huske på (for eks si "de" og ikke "du", ikke fortelle hvor jeg bor, tlfnummer osv). Likevel var jeg litt nervøs.. Men jeg fikk en lett oppgave, og sammen med fem omsorgsfulle damer gikk det veldig bra.

Selv om jeg var forberedt, var det ganske sjokkerende å se, lukte, snakke med og opplevet livet på "den mørke siden" i Paris. Noen er helt oppegående, kler seg fint og ser helt "vanlige" ut, men har for høy husleie og har ikke råd til mat, noen har ikke spist på flere dager, noen er rusa, noen får man kontakt med samtidig som de er helt borte og noen trenger "bare" noen å snakke med. Det vanskeligste for meg er nok at jeg ikke alltid forstår hva som blir sagt. Det er mye mumling, og når det i tillegg går fort og på "gatespråket" er det ikke lett å henge med. Men siden jeg aldri er alene, hjelper de andre som jobber der meg når det stokker seg helt. Etterpå gikk vi på en kafé hvor jeg snakket med lederne hvordan jeg synes det gikk, om det var noe jeg synes var ubehagelig, hva jeg likte/ikke likte osv. Det er godt og viktig å ha et godt støtteapparat rundt seg :)

Selv om man opplever mange triste sjebner, og en helt annen måte å leve på, tror jeg det er veldig sunt å se den andre siden av turisbyen Paris. For det første er det godt å kunne gjøre noe for de som trenger det, for det andre er det veldig bra for språkutviklingen min, og for det tredje lærer jeg å bedre kunne sette pris på min situasjon. Jeg tror det kan bli spennende å jobbe der de neste månedene :)